Jeg ønsker meg ikke barn.

Dette er ett tema jeg har ønsket å skrive noe om veldig lenge, det å ikke ønske seg barn.

Fremdeles er det ett enormt tabu, spesielt om du er kvinne, å si at du ikke ønsker deg barn.
Det er ikke noe jeg forteller folk sånn uten videre, men kommer vi inn på temaet og noen spør meg rett ut, så sier jeg det som det er, jeg ønsker meg ikke barn.

Det skorter ikke på reaksjoner.

1. "Hater du barn?"

2. "Ja du skal vente å se til du blir eldre!"

3. "Jeg forstår ikke! Barn er jo det nydeligste som finnes!"

4. "Tull! Du kommer da til å bli en flott mor!"

Også videre og videre. Her er hva jeg vil svare på dette.

1. Å hate er et veldig sterkt ord. Jeg misliker barn. Jeg synes de fleste er uoppdragne, skitne, de skriker og gnåler og kommer uten unntak i forskjellige trassaldre. Du kan gi dem hele verden og de vil likevel stikke tungen ut og rette midtfingeren mot deg.
Jeg har ikke evnen til å vise ubegrenset kjærlighet overfor slikt.

2. Ja for det finnes jo INGEN unntak eller hva?
Jeg fyller 23 om en uke og har aldri kjent et lite fnugg av verpesyke en gang.
Ikke ser jeg noen barn i fremtiden min når jeg setter meg ned og tenker på den heller.
Jeg tror de fleste vet fra tidlig alder av om de ønsker seg barn eller ikke.
Enten NÅ eller senere-en-dag-når-jeg-har-kjæreste-hus-og-økonomi-til-det. Slik har jeg aldri følt det.
Men hvordan kan du si at du kjenner meg, tankene og følelsene mine nok til at du VET jeg kommer til å ønske meg barn senere?
Det er ganske så tåpelig å mene jeg er gammel nok til å vite at jeg vil ha barn, men jeg er aldeles ikke gammel nok til å vite at jeg ikke vil ha dem!

3. Noen liker sjokoladepudding, andre liker karamellpudding. Noen kan ikke fordra pudding i det hele tatt.
Du liker barn. Jeg liker dem ikke. Det er faktisk så enkelt!

4. Jeg skulle gjerne invitert deg inn i hjernen min så du skulle fått kjent på alle følelsene mine rundt temaet. Ikke minst skulle du få blitt kjent med mine dypeste hemmeligheter og grusomste tanker.
Nevnte jeg at jeg til tider sliter psykisk? Etter besøket kan du komme tilbake til meg og si meg om jeg hadde blitt en god mor eller ikke.


Det er en god del andre grunner jeg har overveid angående dette også.

- Det lusker skumle sykdommer og lidelser i familien min. Blandt annet ADHD. Jeg vokste opp sammen med to som har det. Jeg tar ikke sjansen på å gå igjennom det en gang til, spesielt ikke fordi det da ville være mitt ansvar!

- Verden er allerede overbefolket. Jeg kan ikke se at det er noen krise om jeg ikke vil delta i å legge til enda flere folk.

- Barn koster penger. Jeg har lyst til å bruke penger JEG har tjent på MEG SELV jeg. Det er da bare rett og rimelig?

- Dyr er mye bedre å ha om man må ha selskap i livet sitt. Behandler du et kjæledyr godt, så vil det være 100% lojal mot deg og elske deg til sin død. Du kan ikke si det samme om unger.


Jeg har 2 søsken og 13 søskenbarn. Disse skal få føre slekta videre om de vil. Er det virkelig så ille om jeg ikke deltar?

Noen liker jo å argumentere om at jeg vil bli ensom på mine eldre dager. Hva!?
Jeg har kjæreste, jeg har venner, jeg har kjæledyr, jeg har hobbyer. (Disse forsvinner ikke om man blir gammel!)
Uansett er ikke barn noen garanti for at du får en fin alderdom. Det er ikke noen som helst garanti for at ungene kommer til å besøke deg en gang i uka og stelle med deg.

En skulle tro jeg kunne fått en liten runde applaus fordi jeg har såpass selvinnsikt og tar tenkt nøye rundt det før jeg har tatt valget. Men neida... Noen en rusa blinde på babyer og A4-normen.



Jeg lar folk som liker og vil ha unger, være i fred. Så venter jeg det samme tilbake! Aksepter valget jeg har tatt!